Krigstid Den 9. april 1940 veltet storkrigens hunder inn over oss, og vårt land ble hærtatt i løpet av 3 måneder. De fleste innvånere av Laksevåg og Bergen evakuerte ut på landet og alt foreningsliv stanset automatisk. Ut på sensommeren begynte imidlertid folk å forlike seg med den situasjonen man var kommet opp i og kom tilbake til sine hjemsteder. Den 1. september kom foreningens medlemmer sammen på en generalforsamling og besluttet å fortsette med øvelsene så lenge det var mulig. I sesongen 1940-41 avholdt foreningen 32 øvelser under ledelse av dirigent Håkon Brekke. Den siste øvelsen ble holdt 15. mai 1941 da det ble bestemt å ta ferie på grunn av at N.S. forsøkte å tvinge musikkorpsene til å spille ved deres propagandamøter. Instrumentene ble gjemt unna slik at tyskerne ikke kunne finne dem.

Det tok nesten 2 år før foreningen kom sammen igjen, og her var det vår dirigent Håkon Brekke som reddet oss fra en total undergang. Han henvendte seg til styret og foreslo at guttene skulle samles til et kameratslig samvær en gang ukentlig. Man kunne synge istedenfor å spille og dessuten kunne det holdes belærende foredrag om musikk og sang. Hovedsaken var å holde foreningen samlet i en vanskelig tid, og Brekke tilbød å lede disse møtene gratis. Dette viste at han følte seg som et medlem av foreningen og dermed at han var forpliktet til å hindre at den gikk under. I den tiden som fulgte, ofret han seg helt for dette formål, og gjorde disse kveldene til ukens lyspunkt. Der ble i tiden 21. oktober 1942 til 5. mai 1943 avholdt 24 sangøvelser under hans gode ledelse og vi lærte en hel del sanger for både 3 og 4 stemmer. Prestasjonene var etter vår egen mening ganske respektable. Særlig gikk kjenningsmelodien "Vårdag" strykende. Foreningen er Hr. Brekke stor takk skyldig for den enestående interesse han viste og det gode arbeid han nedla i en vanskelig tid.

15. september 1943 samlet foreningens medlemmer seg og besluttet å ta instrumentene frem igjen. Vi delte foreningen i 2 grupper som hver for seg hadde en øvelseskveld ukentlig. Dette var gjort med hensikt på å oppøve ferdigheten hos de grupper som naturlig hører sammen. På de første øvelser kom der til en hel del nye medlemmer, i alt 11 mann, hvorav de fleste kom fra Holen skolekorps. Tiltaket med opprettelsen av skolekorpset hadde med dette vist sin store betydning, og musikkforeningen kunne høste de første resultater. De medlemmer som gikk i spissen for opplæringen av guttekorpset, i første rekke Karl Dyngeland, Sigurd Dale og Frank Hansen, kan være stolte av sitt arbeide og musikkforeningen er dem stor takk skyldig.

Som noen supplerende bemerkninger om hvorledes det gikk med guttekorpset kan fortelles at guttene kom så langet at de avholdt en egen aftenunderholdning for barn i Holen skoles gymnastikksal. Dette vellykkete arrangementet innbrakte korpset en fortjeneste på ca. kr. 400.- og en rosende omtale for dets prestasjoner. Noen måneder etter begynte N.S. å bli litt for interessert og selv guttene innså til slutt at man dessverre ble nødt til å innstille øvelsene til bedre tider (dette var påsken 1942). Korpset ble ikke tatt opp igjen, da en del av effektene er blitt ødelagt under bombardementene av kommunen og de andre ble spredt for alle vinder. Imidlertid arbeidet musikkforeningen mot det mål å opprette guttekorpset så snart der var en mulighet for å skaffe de nødvendige instrumenter.

I slutten av 1943 gikk foreningen over til en øvelseskveld for hele besetningen pr. uke. Året gikk ikke til ende uten sørgelige hendelser i foreningen, for i desember ble vår kasserer, Georg Dale, rammet av slag og avgikk ved døden. I ham mistet vi et realt interessert medlem, en av de unge som skulle være med og føre foreningen fremover. På årets siste øvelseskveld minnet viseformannen, Rudolf Løland, i vakre ord den avdøde og lyste fred over hans minne.

Sesongen 1943 - 44 som musikalsk sett hadde vært tam, skulle få overraskende festlig avslutning. I mai måned mottok vi en forespørsel fra Rosendal Musikklag om vi hadde interesse av å være med på et musikkstevne der inne om sommeren. Vi tok med glede imot tilbudet, til tross for at det var knapp tid på forberedelsene av programmet og alle medlemmene gikk inn for oppgaven med en glødende interesse. Stevnedagen var satt til søndag 2. juli 1944 og om lørdagen 1. juli bar det avsted med s.s. "Vikingen". Fra første stund av var stemningen på topp. Der manglet ikke på underholdning, den forekom i alle variasjoner, fra opptreden av Laksevågs største sanger til slangetemmermusikk av foreningens oboist. Natten ble tilbrakt på flatseng i Rosendals turnhall og forløp fint. Etter en morgenfrisk fellesprøve marsjerte foreningene, 8 i tallet, under klingende spill fra kaien til stevneplassen. Ingen tyskere var å se og der hersket den rene 17. mai stemning. Stevneplassen var henlagt til en velvalgt plass i terrenget og her ble holdt konsert både om formiddagen og ettermiddagen. Vår forening fremførte i alt 4 nummer: Mozart "Arie av Figaros bryllup" (trompetsolo), Tischendorf "Harpesnekken", Joh. Svendsen "Festpolonaise" og O.Borg "Kong Håkon VII Honørmarsj". Vi kom meget bra fra programmet og var blant dem som gjorde det best. Mellom de to konserter var alle musikere samlet til fellesmiddag ute i det fri og der ble servert betasuppe. Stemningen som hele dagen var utmerket, steg stadig utover kvelden, inntil der ved avreisen ble tatt en festlig avskjed med Rosendal og Rosendal Musikklag. Alt i alt var det et strålende stevne som vi alltid vil minnes med glede. Rosendal Musikklag var gode vertsfolk og hadde all ære av sitt arrangement til en tid som var preget av krigens redsler.

Om høsten begynte foreningen øvelsene med 50-års jubileets program som hovedoppgave og medlemmene gikk inn for dette med stor interesse. Men etter noen få øvelser ble der, og det kraftigere enn noensinne, satt en bom for vår forenings videre virksomhet. Den 4. oktober 1944 var dagen da bombene haglet ned over Laksevåg og la øde store deler av herredet. Nesten 200 mennesker ble drept, hvorav 67 var skolebarn som hadde søkt tilflukt i kjelleren på Holen skole. På skolen hadde "Det sivile luftvern" innrettet en stasjon med vakter dag og natt. Her var vår oboist, Audun Larsen, og her falt han på sin post i tjenesten for å redde menneskeliv. Audun var en av de få som gikk inn for musikken med liv og sjel og som var nådd så langt at han sto på terskelen til å komme inn i Bergen symfoniorkester, "Harmonien". Musikkforeningen mistet i ham et godt medlem og en hjertegod kamerat hvis musikkinteresse bør stå som et lysende eksempel for oss andre. Vi lyser fred over hans minne.

Foreningens dvaletilstand kom til å vare frem til kapitulasjonen 8. mai 1945, og nå fulgte noen hektiske dager med forberedelse til 17. mai festlighetene. Vi trommet sammen medlemmene og skulle sette i gang øvelser, men det var umulig å skaffe hus. Vi klarte likevel å få hus, men på en nokså merkelig måte. En kveld øvde vi i Losje Lyderhorn, den neste i Losje Festningen osv. Det ble aldeles en nomadetilværelse vi førte. Til sist havnet vi i brannvesenets garasje på Øvre Damsgård og der måtte vi kjøre bilen utenfor, mens vi holdt øvelse inne i en atmosfære av bensin og olje. Medlemmene tok alt med godt humør og da dagen kom var vi i ilden 3 ganger. 8 dager etter hadde vi 2 dagers engasjement i Nygårdsparken og oppnådde her den høyeste inntekt som er betalt til amatørkorps i Bergen for parkkonserter.

Sesongen ble avsluttet med en velvillig opptreden på freds og minnestevne på Laksevåg 10. juni 1945.