Fra janitsjar til brass. Dirigentproblemet ble høyt prioritert våren 1990. Man tok kontakt med dirigenten i Damsgård Skoles Musikkorps, Bjørn Einar Halvorsen, og han lovet å hjelpe foreningen frem til sommeren.

På grunn av bemanningssituasjonen, tidvis var det bare 12 - 15 medlemmer tilstede på øvelsene, ble det nå for alvor debattert hvorvidt LMF kunne overleve noen nye sesonger. En del kloke hoder foreslo å gå over til brassband, da rekrutteringen spesielt i treblås så ut til å være umulig. Gjennom mange år hadde man jobbet bevisst for å få nye treblåsere uten resultat. At det tidligere hadde vært diskutert overgang til brassband husket de av medlemmene som var tilstede på slutten av 70 tallet, men den gang ble det avvist. Årsmøte 1991 hadde imidlertid fått forelagt seg et klart alternativ. Dersom LMF gikk over til brassband fra høsten 1991, ville over 20 tidligere medlemmer i Damsgård Skoles Musikkorps begynne i LMF. Dette var alle musikkanter som holdt et godt nivå i skolekorpset. Sa man nei til dette tilbudet, ville noen av musikkantene i LMF vurdere andre korps. Diskusjonen gikk høylytt. Etter en lang debatt, ble det med avstemming vedtatt, med stort flertall, at LMF skulle starte sin 97. sesong som brass-band.

Om høsten var spenningen stor. Ville forhåpningene slå til? Til den første øvelsen var det fremmøtt nesten 30 musikkanter. Som dirigent fortsatte Bjørn Einar Halvorsen. Musikalsk fremgang var påtagelig. Selv om noen av de eldre medlemmene i LMF var ukjent med brassband-lyden, kunne man allerede etter noen få øvelser merke at overgangen ville gå bra. Kvaliteten på øvelsene ble også bedre. Flere nye medlemmer kom til, og i løpet av sesongen kunne man telle 35 medlemmer. Fraværet på øvelsene på 3 - 4 musikanter kunne man derfor ikke merke, da det alltid var folk nok på stemmene.

Til julematineen stilte LMF med denne nye bemanningen, og mottok god applaus for sin spilling. Vårsesongen fortsatte som høsten hadde startet, musikalsk fremgang over hele linjen, og igjen tur til Rosendal i tillegg til de faste oppdragene og Laksevåg-stevnet.

Øvelseslokalene på gamle Damsgård Skole ønsket kommunen å få tilbake. Barnehagekontoret trengte større plass, og det virket som den enkleste løsningen for kommunen var å flytte ut LMF. Dette innebar at foreningen atter en gang måtte flytte. Alternativt øvelseslokale ble foreslått på Håstein Skole, i de gamle skolekjøkkenlokalene, der 10. klassene hadde sin kantine. Etter en befaring kunne man enes om dette lokalet, men det ble gjort klart overfor kommunen at foreningen ønsket kompensasjon for det arbeide som var lagt ned på gamle Damsgård Skole under ombyggingen. Etter diskusjoner krevde LMF kr. 20.000,-. Dette beløpet ble mottatt høsten 1992.

Oppstarten høsten 1992 var ikke mindre optimistisk enn våren gikk ut. Stabilt medlemstall på øvelsene gjorde at den musikalske fremgangen fortsatte. Det ble bestemt å forsøke deltakelse på NM i Brass, våren 1993. Deltakelse i 3. divisjon. Høsten ellers ble preget av oppbygging. Kirkekonsert i desember og julematiné var spilleoppdragene, i tillegg startet øvelsene på konsertstykket til NM.

NM Brass -93 ble også vårens slager på godt og vont. Øving og atter øving på konkurransestykket, gjorde at foreningen hadde problemer med å spille på konsert dersom invitasjonen kom. Mesterskapet ble avviklet 12. og 13. februar 1993. LMF plasserte seg som nr. 18 i 3. divisjon.

For å bøte på det manglende repertoar, ble det lagt opp til et seminar i Øystese med avsluttende konsert. Til dette seminaret, og for hjelp til oppkjøringen foran NM, ble dirigenten Alan Whittington hyret inn. Seminaret gav foreningen det nødvendige tillegg slik at Rosendalsturen i mai hadde et grunnlag.

Etter NM trakk Bjørn Einar Halvorsen seg tilbake som dirigent. I hans sted kom atter en gang Helge Haukås, som skulle dirigere foreningen både i Rosendal og på Laksevåg-stevnet. Igjen var det gledelig gjensyn med Helge. Hans erfaring med brassband skulle vise seg å være akkurat det rette for foreningen på dette tidspunktet. Konsertene i Rosendal og på Laksevåg-stevnet viste en markert fremgang musikalsk. LMF hadde vel ikke vært så bra på mange år.

Høsten 1993 fikk foreningen igjen en ny dirigent. Helge Haukås hadde anbefalt den unge dirigenten Jan Arne Pupe og han til trådde som dirigent umiddelbart på høsten. At han var dirigent med samme innstilling til korps som Helge Haukås, gjorde at foreningens medlemmer umiddelbart fant seg hjemme. Tryggheten på øvelsene skapte ytterligere fremgang. Dette viste seg under julematineen, som igjen ble en suksess for "nye" LMF. Kirkekonserten likeså.

Om våren var det igjen deltakelse i NM, i tillegg til Askøy Open. Forskjellen mellom disse to arrangementene er at NM er en ren musikalsk bedømming, mens Askøy Open har bedømming av opptreden, musikkvalg og publikumsrespons som tillegg. Foreningens plassering i NM-94 ble en meget oppløftende 4. plass. Da forhåpningen om et evt. opprykk til 2. divisjon er en drivende kraft for foreningen, er det med stor interesse en leser dommerkommentarene at unøyaktighet, noe surhet og noen tekniske mangler var det som trakk ned. Dette kan jobbes med til senere NM. I Askøy Open fikk man en plassering på det jevne, men vant publikums gunst med en noe spesiell vri på "Hello Dolly", foreningen sang firstemt! Ellers var det nok en gang de faste arrangementene som 1. og 17.mai samt Laksevåg-stevnet som opptok medlemmenes tid.

Av særlig oppmerksomhet denne våren, var også diskusjonene om utenlandstur i forbindelse med foreningens 100-års jubileum. Etter lange diskusjoner, ble det vedtatt at LMF skulle delta på Bornemouth International Musical Festival, i uken 25. juni - 1. juli 1995. At alle musikantene ikke kunne delta var man klar over, da vanskeligheter med å koordinere ferie og lignende ville skape problemer. Imidlertid la en trøstig i vei med forberedelsene. Jubileumskonsert og jubileumsfest skulle også arrangeres. En ønsket å arrangere selve jubileumskonserten før sommeren, og jubileumsfesten så tett opptil stiftelsesdatoen som mulig. Det ble satt ned arbeidsgrupper som skulle arbeide med disse arrangementene. I tillegg skulle det skrives en 100-års beretning som en ønsket skulle være klar til jubileumskonserten.

I løpet av de første årene ble det jobbet mye dugnad i form av bla. montasjearbeid. Vi hadde stort behov for nye instrumenter, så dette var kjærkomne penger. Dette var også med på å styrke samholdet i korpset.

Da årets hederstegn ikke hadde vært delt ut på noen sesonger, fant styre det riktig å dele ut 2 hederstegn for sesongen 1993/94. Årets hederstegn ble dermed denne gang tildelt Svein Farsund og Liv Karin Lahn Johannesen.

Høsten 1994 dannet opptakten til jubileumsåret. Problemer med bemanningen i slagverket, som hadde vært et problem gjennom flere sesonger, så ut til å være under kontroll. Dette gjorde at man så frem til jubileumskonserten med spenning og glede. I november deltok foreningen ved "Bømloblåsen", en underholdningskonkurranse. Her høstet LMF stor jubel under festkonserten. Foreningen vant sin klasse under selve konkurransen. Julematineen og kirkekonserten viste tydelig at foreningen fremdeles var i utvikling.

Vårsesongen ble preget av de tre hovedmål man hadde satt seg, deltakelse i NM, jubileumskonsert og Englandstur. Deltakelsen i NM, med selvvalgt nummer, ga en liten nedtur, da plasseringen denne gang ikke var så høy som forventet, en delt 10. plass.

Oppkjøringen mot jubileumskonserten, med et omfattende program som LMF skulle stå for alene, startet allerede ved nyttår. Man klarte å samkjøre øvelsene på de forskjellige musikkstykkene, med hovedvekt på konkurransenummeret frem mot NM. Deretter har dirigent og forening konsentrert seg helt og holdent om jubileumet. Da det tidlig var klart at Helge Haukås skulle dirigere deler av konserten, delte han og Jan Arne Pupe øvelsene mellom seg, annenhver øvelse. Dette syntes som en god fordeling, og medlemmene syntes tilfredse med opplegget. I jubileumssesongen har LMF også virket som øvingskorps for dirigentaspiranter ved Bergen Musikkonservatorium.

Søndag 21. mai 1995, avholdt LMF sin 100-års jubileumskonsert i Troldsalen på Troldhaugen.